Teta prosjektet

Arbeidsledigheten er katastrofalt stor i hele Øst-Afrika, men jeg ser jo at på landsbygda er det mulig å overleve ved å være aktiv som jordbruker. Store forskjeller er det jo på fortholden på tørre ørkenaktige stepper og i frodig regnskog.

I en del år har jeg lagt merke til flokkene av merinosau i høylandsområdene i Nord-vest-Kenya. Landskapet minner om norsk vestlandsnatur, rikelig med regn, grønne grasområder under eldgamle sedertrær, rundt 3000 meter over havet (det er her bl.a. norske idrettsfolk har sine samlinger for høydetrening). Merinosauen ble innført av engelskmennene under kolonitiden og trives usedvanlig godt, gir ullkvalitet av høy standard.

De siste årene har det minket på saueholdet, og jeg fikk vite at det økonomiske utbyttet ble dårligere og dårligere. Omsetningsleddet raknet, og indiske oppkjøpere betalte under 5 kr kiloen. Veiene i området er svært dårlige, og augustklippingen falt sammen med regntida, slik at mye av  ulla ble ikke hentet ut fra lagrene i fjellet. Vi begynte i det små. På våren 2010 kjøpte vi 3 kilo ull fra en produsent i fjellet. Vi fikk han til å klippe sauene sine selv om ulla ikke var skikkelig utvokst, slik at vi kunne komme i gang med å prøve å lage garn.

Vi fant to damer i Kapenguria som hadde peiling på spinning. Det hadde vært et liknende prosjekt noen år tilbake, men det hadde gått konkurs på grunn av korrupsjon. Damene hadde vært arbeidsledige i mange år og var veldig motivert for å komme i gang med noe. Til å begynne med brukte de spinnetein, men vi skjønte at vi måtte skaffe oss rokk. På Finn.no kom jeg over en amerikanskprodusert rokk som het Babe (Babe’s Fiber Garden). Den var laget av plast utløpsrør og produsert på en vernet bedrift der arbeiderne var psykisk utviklingshemmet. Samtidig kom vi over halvferdige ullkarder, sikkert noe som var blitt liggende igjen etter konkursbedriften. Jeg satte handtak på fem sett med karder og laget en garnvinne, slik jeg husker at bestemødrene mine brukte. Så var faktisk produksjonen i gang.

De to damene som kunne spinne, fortsatte å produsere, mens andre damer, Marianna, Caroline og Emma, gjorde det andre arbeidet. Ulla måtte jo rives og renses, deretter vaskes, tørkes, veies og merkes. Parallellt måtte vi skape et salgsledd. Vi kjøpte to domener på internett: www.tetagarn.com og www.tetayarn.com. Vi fikk kontakt med Aina Nesmoen som drev firmaet Appellerende Design, og hun skapte hjemmesiden vår med bl.a. bildet av sauen. Den kom til å hete Jamii etter en navnekonkurranse, et swahiliord som står for samhold, hjelpsomhet, familie, samarbeid, vennskap, for å nevne noe. I desember 2010 var vi på nett.

Vi skaffet oss etter hvert en hånddrevet kardemaskin, kjøpt brukt på Finn.no. Så supplerte vi med to Babe-rokker, som vi kjøpte direkte fra fabrikk i USA. I dag går prosjektet av seg selv, med Tetadamene i spissen. Dette er hardtarbeidende og motiverte damer, med en stor ståpå-vilje og en fantastisk utstråling!

Det er stengt for kommentarer.